På gjengrodde stier. I skumring. Og om å kjenne på sin egen frykt.

I går var pappapermen over. Men jeg fikk meg da en tur igjen. Ble dessverre ikke noen rapport igår. Minsten våkna kort etter jeg kom tilbake og fant ikke godsøvnen før etter kl 0300 :( sukk.

Dessuten mulig jeg må revurdere tidsbruken under bloggskriving etter at jeg "glemte" å ta inn jentenes kaniner fra luftegården før mørket forrige gang, og den villeste av de to hadde selvsagt rømt -igjen. Ut med lommelykt i nabolaget rundt midnatt er flott 😊

Heldigvis fant jeg den bak et gjerde oppi gata og fikk jaget den hjem igjen.

Jeg var optimist med tanke på løpingen etter godfølelsen forrige gang. Tenkte ta en lang rundløype i skogen denne gangen. Fast tempo denne gangen, og ikke intervaller. Hadde med kopi av et kart, så nå stilte jeg sterkt i forhold til å finne frem.

Jeg valgte dessverre noen litt for små stier denne gangen (også) og slet med å finne frem og holde et visst tempo. Tenkte "den gamle postvegen" måtte være flott å ta ned til Assævannet. Dessverre var den rimelig gjengrodde og vanskelig å finne. Jeg kom meg nå ut på en grusveg etterhvert og fikk opp farten litt igjen. Jeg merka at beina ikke kunne være helt restituert tross tre dager etter forrige tur. Lårene ble raskt tunge på vei oppover igjen fra Assævannet. Den gamle "Fjeldmannsvegen" virka som raskeste rute hjem, nå som klokka hadde passert elleve og mørket skumringen nærmet seg.

Jeg tok meg tid til å lese beskrivelsen av bakgrunnen til Fjeldmandsveien på skiltet ved krysset. Mulig jeg kunne spart meg det avsnittet om "Varpet" et stykke opp langs veien hvor noen var blitt drept og gikk igjen. Reisende pleide alltid kaste en stein på gjerdet da de passerte der for å unngå at den døde "gikk igjen".

Kjølig vind, under en time til midnatt, skumringslys og en løpetur med slitne bein mutters alene. Jeg pleide da ikke være nervøs for slikt. Jeg som hadde ivrig stått og lurt på og kikka etter dyrene i mørket den andre kvelden. Etter noen minutter kjente jeg en kjølig vind og følte et gufs nedover ryggen. Men ingen lyder. For noe tull, tenkte jeg og løp bare videre. 

Det var nok ingen der. Men lysten til å løpe alene på små delvis gjengrodde stier sank et par hakk etter dette. Men resten av løypa var fin den. Det var stille og rolig ved det gamle huset på soleglad. Hvor det en gang var et vertshus for de reisende. Det var nok ikke mange som ferdes langs den gamle veien så sent. Jeg fikk la være å studere gardinene inni huset etter bevegelser for å ikke lure meg selv. Irriterende at man plutselig føler seg så lettskremt. 

Fillern. Hvor gikk den Fjeldmandsvegen videre? Jeg kunne ønsket meg litt mer dagslys. Men etter å ha lett litt fant jeg ruta og de hvite merkene. Det var bare å holde oppe farten og komme seg hjem. 

Det var sikkert en fin sti å gå på om dagen, men akkurat der og da ville jeg bare komme meg opp til sivilisasjonen igjen. Resten av turen gikk fint. Fjeldmandsveien kom inn på en grusvei ved Yttertjenn og jeg holdt et lavt tempo hjem med mine slitne lår. En time og et kvarter varte vel turen. Hjemme litt over halv tolv. Skulle dra litt tidligere på kvelden neste gang. Og kanskje bare på asfalt og fine veier..

Irriterende at man ikke klarer heve seg over sin egen frykt i slike tilfeller. Men jeg prøvde ganske hardt ihvertfall, og forholdene må jo kunne sies å ligge til rette for å fremkalle et visst snev av utrygghet i alle fall. Skeptikeren i meg vil nok ha det til at døde ikke går igjen. Og hvorfor skulle de gidde det i skogen 300 år etter? Men når man samtidig mener å tro på noe mer mellom himmel og jord og at ånder sikkert  finnes er det vanskelig å stenge all uro i alle tilfeller bort. Om man er aldri så trygg på hva man tror.

Nå er jeg jo ganske skeptisk av meg, så om jeg virkelig hadde sett noe hadde jeg jo fått et "bevis" på at åndsdimensjonen finnes. Selv om jeg jo mener den gjør det ettersom jeg er kristen. Men akk, ikke noe sett eller hørt, og verken bevis eller motbevis. Bare irritasjon over egen uro.

Vel. Det får være nok om dette. Nå bør beina få noen dagers hvile. Det er sent. Håper minsten sover en god natt inatt ihvertfall..

Pappaperm. Om å bli voksen, løping og blogging..

Greit. La oss starte her.
Over to måneder er gått siden min levealder passerte 35 år. Det skjedde mens jeg var i pappaperm med min tredje datter. Jeg konstaterte at om jeg ikke hadde innsett det før, så måtte jeg vel kunne si at nå var definitivt barndommen og ungdommen over. Om jeg skulle være særdeles optimistisk, som jeg jo ynder å være, kunne jeg vel også si at første tredjedel av livet nå var levd. En tredel av livet som BARN, en tredel som VOKSEN og siste tredel som GAMMEL. At jeg noensinne vil runde 100 år er vel å ta hardt i, og kanskje noe man egentlig ikke ønsker seg. MEN, siden jeg nå innser at jeg definitivt har blitt voksen, må jeg begynne å ta fornuftige og velreflekterte valg. Og ikke minst begrense innfallsstyrt atferd, og øke rasjonelle valg for bruken av den stadig mer? begrensede tiden. "Bruke tiden fornuftig" har liksom forsøkt å være mitt nye mantra.
Men voksen?
Gift med en flott kone, far til tre jenter under skolealder, full jobb som lege, hus med lån på over tre millioner. Jo, jeg er enig med meg selv at det høres veldig voksent ut. Etter å ha passert 35 år kan jeg jo nå si at jeg er nærmere førti enn tretti. Foreløpig LANGT fra noen eventuell førtiårskrise, men det høres nå veldig voksent ut i hvertfall.

Så hvorfor i huleste inspirasjon til å skrive blogg? Jeg har jo holdt meg unna blogging i alle år. Kaste bort verdifulle kveldsstunder på å taste mer eller mindre gjennomtenkte og unyttige refleksjoner? Det skulle i hvertfall ikke være noen veldig rasjonell tidsbruk midt i tidsklemma. Og hvem gidder lese om mine fabuleringer og betraktinger? Tja. Jeg vet ikke. Om ikke noen gidder kan jeg vel eventuelt se tilbake å evaluere meg selv når jeg har passert førti år. Men om det er nyttig eller rasjonell bruk av tiden vet jeg nå ikke helt. Kanskje det hjelper meg å sette ting i perspektiv? Vi får se.

Dette "innfallet" om å skrive en blogg kom igår under gårsdagens kveldsjoggetur. Etter nærmest aldri å ha fått til ordentlig regelmessig trening er jeg nå nemlig helt nødt. En kamerat har lokket meg med på HALVMARATON! 21 kilometer hard løping. Ja, jeg har vel tidligere innbilt meg at jeg nok hadde et potensiale for løping. Jeg har liksom bare aldri fått trent frem kondisjonen (veldig unike tanker..). Men kan virkelig JEG som kollapset på tremila i forsvaret like før halvveis, klare å gjennomføre over to mil på asfalt? Jeg valgte nå å tro det. Tross et noe rustent venstre kne (som jeg har egendiagnostisert til partiell ruptur av mediale menisk) tenkte jeg at det skulle være mulig. Det tåler jo stort sett å løpes på. Men skulle jeg noensinne få testet om jeg virkelig har noe potensiale for løping og komme meg ordentlig i form, så var jo dette en veldig god anledning.
Ja, nærmere førti enn tretti. Men kroppen føles enda nesten like ung og sprek som før, så det var vel bare å hive seg rundt.

Så, etter å ha testet "bunnformen" for et par-tre uker siden ved å løpe 3 kilometer (på asfalt) innen ca 30 minutter, meldte jeg meg da på Grimstad Maraton - Halvmaraton. Kneet var slett ikke så fornøyd dagen etter testløpet mitt. Var det oppnåelig å firedoble denne avstanden? At musklene var støle i en liten uke etter var nå helt greit. Jeg innbiller meg nå at det hadde vært like mange dager med stølhet som 20-åring. Men kneet bekymret meg litt. Opptreningen videre må nok definitivt bli på mykere underlag.
Ja, trening er vel som kjent sunt for kroppen og hjertet, men jogging på asfalt er ikke bra for knærne var konklusjonen min så langt.

Neste tur måtte bli i skogen og ble for en uke siden. Jeg hadde lenge vært usikker på mulighetene for å løpe på fine stier og småveier i nærheten. Heldigvis viser det seg å være haugevis av stier og løyper i skogen som starter rett ved Blakstadheia. Det var jo faktisk rimelig spennende å løpe i skogen om kvelden. Om det bare ikke blir så spennende som denne første turen da det ble nesten midnatt og rimelig mørkt. Jeg skremte nok opp tre større dyr, og klarte da ikke la være å stoppe å se om det var elg eller rådyr. Men det var for mørkt til å se, og for mye knott som stikker til å stå og vente. Dessuten har ikke formkurven godt av å stoppe og se etter ville dyr. Men det ble jo da en times løpetur inkludert småpauser for å se etter elg og for å prøve å finne riktig sti i mørket. Hjemme til midnatt. En time kjentes godt i musklene.

Så fikk jeg omsider til en løpetur igjen igår kveld. Dro da en time tidligere for å få litt mer dagslys. Hadde fått et tips for å øke kondisjonen og løpslengden av kameraten som lokket meg igang med dette prosjektet. Løpe intervalltrening med 30 sekunder vanlig jogg, så 20 sekunder med hurtig jogg, fulgt av 10 sekunder spurt og 30 sekunder vanlig jogg igjen. Så holde på mange runder slik. En halvtime skulle da holde mener jeg han sa. Men fytti så tungt det var! Dette opplegget var ihvertfall ikke som skapt til å gjennomføres på skogsløyper. Men hvis jeg justerte ned intensiteten litt klarte jeg nå å følge opplegget endel runder. Men så gikk det som det måtte. Jeg orket ikke mer enn vanlig jogg hele veien videre. Men det var da mye lettere å se naturen og ikke minst finne riktig sti i virvaret av stikryss som etterhvert kom. Det var jo egentlig ganske morsomt å løpe på disse stiene. Man føler faktisk man løper fortere enn man gjør.
Og ja - jeg klarte finne meg en rundløype, uten å ta med kart. Litt dristig siden det var rimelig tåkete i gårkveld. Jeg kom meg inn på "Frolandsløypa" og den tenkte jeg burde føre meg greit tilbake til sivilisasjonen. Og der, mens jeg løp på en skogssti en kveld tidlig i juli, fikk jeg et innfall om at kanskje det hadde vært artig å skrive ned litt av refleksjonene fra disse joggeturene i en blogg.

Oppi alt jaget etter effektivitet for å rekke alt man ønsker; både gjøre en god jobb, være en god far, en god ektemann, være flink å gjøre huslige prosjekter inne eller ute, pleie sine interesser, så må man jo ha noe egentid til refleksjon. Enten det er rekfleksjon over sitt eget liv eller mer eksistensielle ting. Særlig jeg som er litt mer den introverte typen trenger jo dette. Jeg har liksom tenkt at jeg får det til mens jeg maler eller bygger gjerde som jeg har presset inn mens jeg nå har hatt 3 måneder pappaperm med yngste jenta. (For øvrig en fantastisk deilig tid som jeg kaller mitt livs store friminutt. Dog nesten uten avslapping. Men det har ikke blitt så mye verken tid eller overskudd til refleksjon og kreativitet som jeg hadde sett for meg. Det var mer press for å rekke å få gjort så mye som mulig før ettåringen våkner igjen, de to eldste skal hentes i barnehagen, middag etc.)
Men å jogge i skogen, jeg innrømmer at jeg får en egen frihetsfølelse av det som jeg ikke har kjent siden jeg løp i heia hjemme på mine yngre dager. Og frihetsfølelse er jo som skapt til å la tankene strømme.

Pappapermen er nå over om to dager. Mange av mine forhåndsfølte mål med permisjonen er oppnådd; Jeg har fått jobben på god avstand. Jeg har definitivt blitt enda mer glad i både yngste datteren, men alle jentene mine.  Jeg har kjent at jeg igrunnen trives (ihvertfall for en tid) veldig godt med å gå hjemme og bli bedre kjent husets daglige plikter. Og jeg har klart å fullføre prosjektet med å bygge gjerde. Men nei, dessverre rakk jeg ikke å få orden i alle rom (totalt urealistisk mål..) Og sist, men ikke minst; jeg har kommet igang med å trene igjen. Dog litt under tvang, men løpe i skogen kan jeg like. Det kan jeg klare å gjøre jevnlig frem til Grimstad maraton 29. august. Og kanskje det kan også være et av mine tankefulle friminutt jeg kan fortsette med videre :) Så får vi heller se med bloggingen hvor lenge den varer.