Dessuten mulig jeg må revurdere tidsbruken under bloggskriving etter at jeg "glemte" å ta inn jentenes kaniner fra luftegården før mørket forrige gang, og den villeste av de to hadde selvsagt rømt -igjen. Ut med lommelykt i nabolaget rundt midnatt er flott 😊
Heldigvis fant jeg den bak et gjerde oppi gata og fikk jaget den hjem igjen.
Jeg var optimist med tanke på løpingen etter godfølelsen forrige gang. Tenkte ta en lang rundløype i skogen denne gangen. Fast tempo denne gangen, og ikke intervaller. Hadde med kopi av et kart, så nå stilte jeg sterkt i forhold til å finne frem.
Jeg valgte dessverre noen litt for små stier denne gangen (også) og slet med å finne frem og holde et visst tempo. Tenkte "den gamle postvegen" måtte være flott å ta ned til Assævannet. Dessverre var den rimelig gjengrodde og vanskelig å finne. Jeg kom meg nå ut på en grusveg etterhvert og fikk opp farten litt igjen. Jeg merka at beina ikke kunne være helt restituert tross tre dager etter forrige tur. Lårene ble raskt tunge på vei oppover igjen fra Assævannet. Den gamle "Fjeldmannsvegen" virka som raskeste rute hjem, nå som klokka hadde passert elleve og mørket skumringen nærmet seg.
Jeg tok meg tid til å lese beskrivelsen av bakgrunnen til Fjeldmandsveien på skiltet ved krysset. Mulig jeg kunne spart meg det avsnittet om "Varpet" et stykke opp langs veien hvor noen var blitt drept og gikk igjen. Reisende pleide alltid kaste en stein på gjerdet da de passerte der for å unngå at den døde "gikk igjen".
Kjølig vind, under en time til midnatt, skumringslys og en løpetur med slitne bein mutters alene. Jeg pleide da ikke være nervøs for slikt. Jeg som hadde ivrig stått og lurt på og kikka etter dyrene i mørket den andre kvelden. Etter noen minutter kjente jeg en kjølig vind og følte et gufs nedover ryggen. Men ingen lyder. For noe tull, tenkte jeg og løp bare videre.
Det var nok ingen der. Men lysten til å løpe alene på små delvis gjengrodde stier sank et par hakk etter dette. Men resten av løypa var fin den. Det var stille og rolig ved det gamle huset på soleglad. Hvor det en gang var et vertshus for de reisende. Det var nok ikke mange som ferdes langs den gamle veien så sent. Jeg fikk la være å studere gardinene inni huset etter bevegelser for å ikke lure meg selv. Irriterende at man plutselig føler seg så lettskremt.
Fillern. Hvor gikk den Fjeldmandsvegen videre? Jeg kunne ønsket meg litt mer dagslys. Men etter å ha lett litt fant jeg ruta og de hvite merkene. Det var bare å holde oppe farten og komme seg hjem.
Det var sikkert en fin sti å gå på om dagen, men akkurat der og da ville jeg bare komme meg opp til sivilisasjonen igjen. Resten av turen gikk fint. Fjeldmandsveien kom inn på en grusvei ved Yttertjenn og jeg holdt et lavt tempo hjem med mine slitne lår. En time og et kvarter varte vel turen. Hjemme litt over halv tolv. Skulle dra litt tidligere på kvelden neste gang. Og kanskje bare på asfalt og fine veier..
Irriterende at man ikke klarer heve seg over sin egen frykt i slike tilfeller. Men jeg prøvde ganske hardt ihvertfall, og forholdene må jo kunne sies å ligge til rette for å fremkalle et visst snev av utrygghet i alle fall. Skeptikeren i meg vil nok ha det til at døde ikke går igjen. Og hvorfor skulle de gidde det i skogen 300 år etter? Men når man samtidig mener å tro på noe mer mellom himmel og jord og at ånder sikkert finnes er det vanskelig å stenge all uro i alle tilfeller bort. Om man er aldri så trygg på hva man tror.
Nå er jeg jo ganske skeptisk av meg, så om jeg virkelig hadde sett noe hadde jeg jo fått et "bevis" på at åndsdimensjonen finnes. Selv om jeg jo mener den gjør det ettersom jeg er kristen. Men akk, ikke noe sett eller hørt, og verken bevis eller motbevis. Bare irritasjon over egen uro.
Vel. Det får være nok om dette. Nå bør beina få noen dagers hvile. Det er sent. Håper minsten sover en god natt inatt ihvertfall..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar